Til alle dere som er stressa for oppkjøring

Som ganske mange allerede vet, var jeg en av de heldige som fikk sertifikatet for et par uker siden. Siden jeg er født ganske tidlig på året (takk mamma og pappa) er jeg en av de første i kullet mitt til å få lappen, derfor har jeg fått en del spørsmål på hvordan oppkjøringen var. Jeg har fortalt denne historien mange ganger før, men siden det virker som om folk blir mye mindre stresset for oppkjøringen sin når jeg forteller om min, tenkte jeg å dele den med dere og komme med litt tips og triks til dere som ikke har fått lappen enda.

imageimageimage

[more…]

Egentlig skulle jeg ha oppkjøring på selve bursdagen min, men da jeg møtte opp fikk jeg vite at den ble flyttet på grunn av sykdom blant sensorene. Dette resulterte i at alle trodde at jeg strøk, men at jeg bare ikke ville innrømme det. Dette gjorde det enda viktigere å bestå oppkjøringen som var uken etter. Jeg prøvde å holde oppkjøringsdagen hemmelig, men med en gang jeg gikk ut av klasserommet skjønte alle det.

Jeg fikk lappen til tross for at jeg under oppkjøringen daua bilen to ganger etter hverandre i  samme kryss. Og til tross for at kjørte oppå en fortauskant. Jeg fikk kritikk av sensoren for å ha kjørt 5 km/t for fort litt for ofte. Giringen var heller ikke noe å skryte av. I den ene tunnelen hadde jeg alt for høyt gir. Det var så høyt at bilen nesten stoppet helt opp, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å gire ned til første gir. Under hele oppkjøringen kjørte jeg kengerukjøring, sånn at du kjenner det hver gang du girer.

Jeg fikk en sensor som var super grei i starten. Det begynte med at han spurte et teknisk spørsmål om tokretslampa i bilen. Svaret mitt var tydeligvis helt på jordet, men det sa han heldigvis ikke før etter oppkjøringen. I bilen snakket vi om el-biler og han var tydeligvis en stolt el-biltilhenger. Jeg fortalte at vi hadde en el-bil hjemme, og han var solgt.

Etter oppkjøringen spurte han hvilken karakter jeg ville gitt meg selv,  (sånn videregående karakter) fra 1 til 6. Jeg fortalte at jeg var ganske fornøyd over at jeg ikke kjørte på noen, men kjøringen min var ikke over gjennomsnittet. Så en 4’er kom jeg fram til som konklusjon. Han svarte dette med å fortelle at jeg hadde feil på sikkerhetsspørsmålet, at jeg ikke brukte speilene godt nok, at ryggingen min var helt OK, at jeg kjørte for fort og at jeg ikke hadde noe flyt i trafikken. Det var tydelig at det ikke var meg han ville ha foran seg i trafikken. Jeg er et tydeligvis et irritasjonsmoment i trafikken. Og så kom han med sin karakter. Du har rett, det var ikke bedre enn gjennomsnittet, faktisk langt ifra. Jeg ville gitt deg en 2’er sa han. Den eneste grunnen til at jeg fikk lappen var fordi jeg ikke var en fare for trafikken, og det stemmer. Det er jeg ikke.
Da han gikk fra bilen satt jeg igjen med følelsen av å ha strøket og jeg trodde jeg ikke kom til å kjøre igjen.

Siden jeg så vidt besto, skal jeg dele mine topp 3 tips som kan gjøre den store forskjellen.  «De hemmelige triksene kjørelæreren din ikke fortelle deg»:

  1. Jatte med sensor, og finn lidenskapen til denne personen (ja, de er mennesker de også). Liker de ski, si du er skiløper. Er de glad i båter, si du  snekrer båter på fritiden.
  2. Ikke kjøre på noen. Jeg lover dere, det er en stor fordel hvis du greier å unngå dette.
  3. Ha på deg klær som ser greie ut. Ser klærne dine greie ut, ser du grei ut. Hvis du ser grei ut, tenker sensor (også) at du kjører greit også. Alt ligger i de små detaljene. Knyttede sko og et fast grep når du håndhilser er lurt. Dette er detaljene som kan være avgjørende hvis sensor er usikker på om du skal bestå eller ikke.

Har du tatt lappen?//Kjenner du deg igjen?

Posted in everyday | 9 Comments

Mikrofonhukommelse

Har du noen gang våknet opp og ikke husket alle detaljer fra en tidligere diskusjon, enten med venner eller kjæresten? Hendelsen stokker seg litt på en måte når du skal tenke tilbake på hva som skjedde. 

DSC_0367-001

Etter å ha opplevd dette alt for mange ganger kom jeg på hvor utrolig fantastisk det hadde vært hvis jeg hadde spilt inn det som skjedde. Skal jeg konfrontere en gutt også blir jeg svak, da er det som om det er en så traumatisk hendelse at jeg glemmer detaljene. Det er helt merkelig. Sist gang gikk det to sekunder før jeg ringte en venn for å innrømme hvor svak jeg ble, også hadde jeg nesten glemt hele samtalen. Helt skummelt. Tenk så mye lettere det hadde vært å fortelle hvordan en samtale gikk hvis man bare kunne spille av lyden.

Derfor vil jeg komme med en ny oppfinnelse, eller gjenskape et produkt som allerede finnes. En liten mikrofon som man kan gå med en hel kveld, slik at man med sikkerhet kan høre alt det dumme man saDet er kanskje noen som tenker at en annen løsning er å drikke mindre på fest, men siden det ikke bare er med promille dette skjer, er ikke edruhet løsningen på problemet. Jeg har skikkelig lyst til å gå med en mikrofon neste gang jeg er på fest. Ikke en sånn stor scenemikrofon, men bare en liten som kan sitte diskret på kjolen. Kanskje høres jeg helt gal ut, men det er ikke egentlig for å lytte til andre enn meg selv. En annen løsning er kanskje å trene opp hukommelsen, men la oss heller løse dette på den letteste måten.

 //Bare jeg som har dette problemet?//

Posted in ide, patent, tanker | Tagged | 9 Comments

Åpenbaring #1

Etter så og si bare å ha vært i mitt eget selskap i de siste fire dagene (+familien min) som sengeliggende, sett på sex and the city og spist sjokolade kom det en åpenbaring til meg. Jeg ville skrive og jeg har en del temaer jeg vil skrive om.  Jeg så for meg selv skrive en bok, men så kom jeg på at jeg hadde denne fine plattformen her. Et voilà. 

2015-02-10 (1)
Bildet er tatt av fine fotografietmitt.blogg.no 

For en uke og fem dager siden ble jeg atten år. Selv hadde jeg forventet at det skulle føles akkurat det samme som atten år minus en dag, men sånn var det slettes ikke. Jeg fikk faktisk en helt ny livsmotivasjon. Ja, bare himle med øynene, men det skjedde. Jeg følte meg uovervinnerlig og uslåelig. Mer enn jeg vanligvis gjør. Også kom jeg på at det er det jeg akkurat er. Etter å ha hørt på «Girlfriend» av Icona til skolen samme dag kom jeg på at «All I need in this life of is me and my girlfriend». Denne jenta trenger ikke noen fin tøffel etter seg for å ha det bra. Ingenting kunne ødelegge denne dagen og ingen ting gjorde det.  Alle husket bursdagen min, jeg fikk helt vilt mye oppmerksomhet. Alt var med andre ord helt perfekt.

Mine kjæreste venner begynte med den obligatoriske veggskrivingen på facebook og med noen gamle barndomsbilder kom jeg på hvor langt tilbake i mine atten år jeg husker. Det er egentlig ganske langt. Jeg kan nesten detaljhuske noen hendelser som skjedde for femten år siden, men hvis noen spør meg hva jeg vil bli når jeg blir «stor» er jeg blank. Pass, er svaret mitt. Det lengste jeg greier å se framover er et og et halvt år pluss en sommer. Etter det er jeg helt tom. Jeg føler meg innmari lite fremtidsrettet og har ingen anelse til hva jeg har lyst til å studere eller jobbe med i fremtiden. Det er så vanskelig å se fremover når jeg har det så bra akkurat nå. Akkurat når har jeg det bedre enn lenge. Jeg har det så bra at jeg ikke skjønner hva jeg har gjort for å fortjene dette.

xoxo

 

Posted in tanker | 11 Comments

Tilbakeblikk


Godeste Hilde aka fotografietmitt.blogg.no har mekket sammen en film om utvekslingsåret. Jeg fikk tårer i øynene da jeg så den! Det er rart å tenkte på at for bare et år siden så hadde jeg ingen aning om hva det å være utvekslingstudent gikk ut på. En del av vennene mine skal på utveksling i år, for det er jo egentlig 2. klasse som er vanlig å ta utveksling. Det er så merkelig at jeg kommer hjem, og de drar. Jeg har fått masse spørsmål om hvordan det var og opplevelsene mine. Helt ærlig, utveksling er noe som må oppleves!

Posted in Frankrike | Tagged , , , , , , | 1 Comment